When you are engulfed in flames

La meg begynne med en digresjon og ende med et poeng. Har du noengang stått vært ved et stup og kjent dragningen? Den svimlende følelsen av å eie øyeblikket? Livet ditt er ikke rasert, livsviljen er intakt men du lengter etter det ultimate. Skal – skal ikke – skal – skal ikke. Kjenne hvordan kulingen føles som møter kroppen i full fart nedover ? Hvis det er et vann, vil den sluke deg hel? Rives sjela di ut før det smeller for godt? Det er et eventyr alle vil vite slutten på men vil aldri kunne fortelle om videre. Det er besnærende og hundre prosent destruktivt. Denne følelsen får jeg når jeg klikker meg innpå TV3Play.
Jeg har aldri sett Paradise Hotel eller Top Model (tre episoder tells ikke iløpet av fem år) men innrømmer Luksusfellen, Svinesund, Charterfeber og ikke minst den kleineste av dem alle, 3bryllup. Der sistnevnte ledes av modellen Katrine Sørland, fjern fra alt som heter vidd og sjarm. Hvis jeg ikke hadde visst bedre ville jeg trodd at hun var en spion fra et annet univers som på sitt stakkarslige vis henter inn informasjon om mennesklige ritualer. Deltagerne om mulig er enda kleinere enn Sørland. Replikker som “Du er utrolig kjekk. Vil du værra med meg hjem og se på håndjerna mine?Jeg sa til venninna mi, han er min!” kommer som perler på snor. Det er langt unna alt som er godt i verden. Det er som å trøstespise på bursdagen din.
Av og til er det vanskelig å løsrive seg fra de destruktive kreftene som herjer i en. Man ender plutelig med å gå med joggebukse til alle anledninger, gjerne med en kyllingklubb i den ene hånda og øl i den andre. Man trenger ikke den fordervelsen i livet sitt, man kan gå videre. Smekke igjen laptopen og se på sola. Eller ikke fullt så drastisk (liv uten internett liksom) man kan høre på verdens morsomste mann, David Sedaris. Denne mannen skriver så treffende at man føler seg som et undermenneske i forhold.
Jeg leste Naked ved en tilfeldighet for noen år tilbake, men han ble kjent for Santaland Diaries på nitti-tallet. Han skriver delvis basert på livet sitt. Det er observant, klokt, absurd og utrolig morsomt. When you are engulfed in flames er lest inn. Sjekk ut og etterpå kan vi sette oss ned og snakke om hvor kul Sedaris er istedenfor å bruke tida på å disse Sørland.

Khio

Unfurling

Hvorfor like bare en ting når man kan like tusen ting? Hvorfor konsentrere seg om selvet når man kan se utover havet av vakre ting og lyder? Jeg husker første gang jeg hørte på The Blood Brothers og lo høyt av forskrekkelse. Jeg forventet ikke at det skulle høres slikt ut. Jeg ble skjelven, redd og oppløftet. Det var som om noe knuste mine vante spor i hjernen og lagde mer plass. Nå hører jeg aldri på brødrene lenger, trenger det ikke. Det er vanskelig å vite hvordan folk opplever musikk, det er som språket, utilgjengelig. Inntil den skjebnesvangre dagen utenfor byporten i 2004, hadde jeg hørt på musikk jeg følte passet meg. Lyd og bilde ble samkjørt for å akkompagnere Jeget. Hvilket perfekt teaterstykket man kan være inntil alt går galt. Dramatisk ordlagt? Ja, meget. Av og til kan man lese om grensesprengende musikk. For meg er det to aspekter i disse ordene. Den ene der musikken sprenger grensene til en sjanger, den andre er der den sprenger grensene til individet. Tyondai Braxton: En mann som skapet sitt eget uttrykk. Hvor han henter det ifra? Hvem vet, men jeg blir våken og sansende. Lydlandskapet er rikt, sammensatt. Det er som et vann som skyller over et ørken og renner ned i sprekker og nedstøvede elveleier. Det er en reise man ikke vil være foruten. Hør på alt han har laget. Jeg hører på Cental Market fra 2009.

16.05.11

Skrillex – Kill EVERYBODY (Spotify)
Hadouken! – M.A.D (Spotify)
Yelle – Mon Pays (Spotify)
Deadmau5 – HR 8938 Cephei (Original Mix) (Spotify)
Rusko – Everyday (Spotify)
Ladytron – Ace of Hz (Tiësto Remix) (Spotify)

Og til dagen derpå(?):

Ladytron – White Elephants fra den kommende fullengderen, Ace of Hz.

No more questions

Helt vanlige og hverdagslige livshistorier er ikke nødvendigvis kjedelige eller uviktige.

StoryCorps er navnet på et prosjekt som sikter mot å arkivere og spre amerikanske hverdagshistorier fordi “listening is an act of love”! Det er en ganske koselig (og nonprofit) greie som har til nå samlet opp 30000 intervjuer med vanlige amerikanere. Disse deles på nettsidene deres, i tillegg til et fast program på amerikansk radio.

Fint initiativ. Noen av intervjuene har også blitt animert, blant annet den herlige snutten ovenfor, No More Questions.

Gratis.Lovlig

Det er ikke luft, urin eller lo i lomma. Det er snakk om streaming av filmer. Verdens kuleste hobby når man er blakk og lat. Eneste man trenger er teknologi , anticrap-internett og en forkjærlighet for thrash, camp, kitsch, melodrama, mongodialoger og ikke minst et sylskarpt intellekt. Tech Blorg forsyner oss med filmer. Fantastisk sier vi, og setter oss ned for å se Child Bride, en film som blir omtalt som kontroversiell for sin tid. Filmen varer litt over en time og handler om preteen-bruder i Hillbilly-land. Filmen er fremdeles kontroversiell for oss som ikke er pedofile. Shirley Mills spiller ungjenta som blir gifta bort til slemme hillbilly Warner Richmond. Foruten Richmond er alle amatører — noe filmen bærer sterkt preg av. Temaet er jo egentlig om hvordan man skal hindre menn fra å gifte seg med barn, men tja. Shirley Mills blir for eksempel konsekvent filmet med et erotisk blikk. Selv når banditten Richmond ikke er der! En purung innoljet Brooke Shields er dessverre ingen dårlig sammenligning her. Filmen skapte storm med nakenbading og ungpikebryst men unngikk Hayes Code ved at regissøren solgte den inn som en opplysningsfilm. Den ble forbudt i de fleste stater og havner fint i exploitation-sjangeren. Verdt å sjekke ut samtidig som det er også går helt fint å styre unna.

Husker dere Randal Kleiser? Nei? ringer Blue Lagoon en bjelle? Vel, Blue Lagoon er ikke på lista av de førti filmene man kan streame men det er The boy in the plastic bubble derimot. Også regissert av Mister Kleiser. Mannen er tydeligvis interessert i folk som må isolere seg. ( hvis vi ser bort ifra blockbusterne Grease, Honey I blew up the kids etc)
Men The boy in the plastic bubble, herved forkortet til pbb (plastic bubble boy) er spilt av vår herlige 70-tallsmann John Travolta. Mannen som oser vitalitet og som har samme hårkvalitet som Seinfeld. Putt en sånn mann bak en steril skillevegg, og hva får vi da? En gutt uten immunforsvar eller John Travolta i gule shorts som prøver å la være kjede seg. Tough call. Hva tenker man om en film der det handler om folk uten immunforsvar. Kanskje en tidlig død pga noe så uskyldig som en forkjølelse? Lungebetennelse fordi noen glemte å vaske en gaffel skikkelig? Får vi noe av det? Ikke egentlig men pbb går tom for surstoff en gang han var på skolen. Men det var fordi han skulle tøffe seg.
Og slik fortsetter listen av deilige b-filmer. Se dem med et smil i hjertet.

Ikke med gul shorts men rød denne gangen.

Populærmusikk

Etter et lite sjokk, litt sorg med et påfølgende “jaja, den låta var jo egentlig ikke så bra, da” gikk Stella Mwangi ut av Eurovision i går kveld. Og som det så fint ble skrevet på Twitter: “Adele/Duffy, Disney, Gresk ræpp, Az€rbajan, Heksekjolen, Taylor Sveits, MGP-dubstep, Paradise Oscar, Russisk partysvenske & gamlinger videre” så var det selvsagt jævlig mye crap som gikk videre til lørdagens finale. Uventet? Nei.

Da er det vel bare å gjøre som vi alltid pleier å gjøre når ting er dritt i Norge – vi heier på Sverige! Gayboyen Eric Saade synger om at han ønsker å være populær i Popular, en lettbeint, synthete sak skrevet av Eurovision-veteranen Fredrik Kempe. Den er skikkelig over the top, så glem å ta deg selv så seriøst og drit i Dagbladets “ekspertkommentatorer” (å synse om MGP – det greier vi strengt tatt på egenhånd).

Det er også en del andre artige saker med i neste semifinale:

Dina International, den transeksuelle divaen fra Israel, strikes back med Ding Dong (no pun intended):

Drøyt fra Irland:

Diktatorpop fra Hviterussland: