Musikk for høst. Liker du Ulver eller Xploding Plastix bør du sjekke ut hele skiva på http://www.floex.cz/.

Og spille spillene til Amanita Design.

Howard the Duck og Arne And er jo velkjente eksempler, men jeg har aller mest sansen for de genuint dårlige kopiene. De som ikke ironiserer over Disneys populærkulturelle posisjon og så videre, men rett og slett spiller på forvekslingsmuligheten og sikter seg inn mot den samme gjengen som kjøper «Best of Pink Floyd Pan Flutes». Eventuelt er for talentløse til å finne på sitt eget snakkende dyr med klær. Amerikanske Super Duck er et brillefint eksempel, og i dag kom jeg over et tilfelle til, virkelig fra laveste hylle og til overmål norsk.

I en barnebok utgitt i Stavanger i 1952 med den noe sutrete tittelen Øff og Uff, skrevet under psevdonymet «Onkel Per» (allerede her merker vi at kreativiteten ikke er av Carl Barks-format), møter vi to griser som ser ut som litt åndsfraværende versjoner av Disney-grisene, minus én. Dette er den type barnebok som var ganske vanlig på 1950-tallet, hvor hovedpersonene er så dumme og uansvarlige at man ikke får noe som helst sympati med dem. (Og forhåpentligvis lar være å gjøre de dumme og uansvarlige tingene de gjorde.) Av hensyn til lesernes tålmodighet utelater jeg foranledningen til at Øff og Uff befinner seg spyende midtfjords, men det gjør de altså da en piperøykende figur ved navn «Gamle And-Gakk» dukker opp. Og ord blir fattige:

(Jeg bryter kanskje opphavsretten ved å publisere dette uten forfatteren eller hans etterlattes samtykke, men eventuelle reaksjoner vil vel skape samme situasjon som hvis en blodstenkt morder skulle gå hen og politianmelde en som krysser gata på rødt lys.)

Tegningene er jo fine, om ikke særlig oppfinnsomme. Og historien er så enkel at man nesten ikke merker at den er der. Men det store spørsmålet er om «Onkel Per» prøvde å sko seg på Disneys suksess ‒ Donald-kloningen, som for øvrig er den mest identiske jeg har sett, dukker jo ikke opp før over halvveis i boka, og vises ikke på omslaget ‒ eller om han trodde Donald ikke var kjent nok til at noen kom til å legge merke til det lille åndsverktyveriet. Ting kan tyde på det siste: Ifølge en Wikipedia-artikkel skrevet av en lekebil-samler, lagde det samme firmaet på sekstitallet gummi-lekebiler som var helt like de engelske fra Corgy.

Avslutningsvis kan jeg nevne at firmaet fremdeles eksisterer og driver med druknings-forhindrende arbeid, om enn med andre hjelpemidler enn moralske fortellinger: Etter å ha kopiert Corgy i en årrekke gikk de over til mer generell gummistøping, og har i dag internasjonal patent på munn-til-munn-dukken vi alle kjenner så alt for godt. Som sagt og tenkt så mange ganger før: Copyright er bra ‒ så lenge man klarer å finne på noe selv.

Litt jazzkonsert, litt soulkonsert, en del electronica, noe rock. Og veldig bra!

Dette er Felicia Bleu. Hun kom til verden sensommeren 2010 under fredelige omstendigheter. Hun er født døv, og hører absolutt ingenting. Dette gjør at hun ikke er redd for noe, og hun mener at verden alltid er helt trygg. Når Blanca (vår andre katt) raskt søker dekning fra Bogstadveiens stadige, bråkete sirener sitter Felicia intetanende tilbake. Og hun angriper støvsugeren istedet for å flykte fra den.

Hennes favoritthobby er å plukke ut skitne sokker og sortere de etter farge og mønster. Du tror det ikke før du får se det.

Hun har helt blå øyne, derav navnet.

Hun har brukket hale. Sannsynligvis ble hun påkjørt en gang hun var liten. Ikke lett å oppdage bilene når man ikke hører at de kommer.

Visste du at døve katter mjauer ekstremt høyt? Felicia mjauer ikke – hun skriker. Avogtil er jeg engstelig for min egen hørsel.

Hun koser ekstremt intenst, nærmest som en hund. Hun kaster seg på deg.

Blanca og Felicia er bestevenner.