Høst-Europa

Musikk for høst. Liker du Ulver eller Xploding Plastix bør du sjekke ut hele skiva på http://www.floex.cz/.

Og spille spillene til Amanita Design.

Montée

22 juli for ei som ikke mistet noen.

De siste ukene har jeg tenkt hva jeg kan skrive om. Ny musikk, filmanmeldelse, ankelskaden min, mat osv. Jeg drøyet det fordi jeg kom ikke på noe morsomt. Denne gangen handler det om 22 juli. Jeg var hjemme denne dagen. Det regnet og jeg var redd for å skli ute med krykkene. Det blir te og spill tenkte jeg. Jeg var også i særs godt humør etter å ha sovet godt for første gang på en uke. Antibiotikakuren jeg tok, gjorde meg søvnløs. Jeg ringte opp søstra mi på Facetime og viste ungene hennes all oppvasken som sto. Det var en morsom formiddag. De skulle besøke meg og vi skulle lage pizza sammen. Jeg liker pizza på fredager med folk jeg er glad i.
Rundt 15:20 hørte jeg et stort smell. Jeg ble forundret for huset ristet. Kunne arkivskapet bare velte eller er det torden? Så kom jeg på at det var en bygningsplass rett i nærheten og tenkte de sprengte noe der. Jeg godtok min egen forklaring men undret litt likevel. Fem minutter senere får jeg en sms av min samboer, om en bombe i Oslo sentrum. Jeg leste sjokkert nyhetene og tok opp telefonen for å ringe søstra mi. Jeg ville bare si at de måtte være forsiktig nå. Jeg fikk mobilsvar på begge telefonene, til både søstra mi og svogeren min. Jeg ringte hustelefonen og da tok nevøen min på tre år røret. I de sekundene der jeg ikke fikk tak i dem, fikk meg til å bryte sammen. Jeg følte meg hysterisk, trodde ikke jeg ville reagere sånn men jeg hikstet i telefonen. Jeg ville si at de ikke måtte komme fordi det sikkert er tryggest men endte med si unnskyld for at jeg gråt.
De kom og vi lekte, spiste pizza. Alt mens vi fulgte med på nyhetene og hvisket stille så barna ikke hørte, om en desperado på Utøya. Hele situasjonen var ufattelig. Det er fremdeles ufattelig. Jeg føler en stor sorg selv om jeg er så heldig at jeg ikke kjenner noen berørte av denne tragedien.
Jeg bruker vanligvis ikke store ord og jeg unngår i det lengste å vise sårbarhet. Men jeg har nesten bare grått og lest avisa de siste dagene. Av og til føltes det galt å være så rystet. Det er ikke min historie, ikke min tragedie. Det er vanligvis så lett å distansere seg når man leser om katastrofer i andre land. Hvorfor ikke nå? Det føles så nært, jeg våkner opp hver dag og tenker på denne mannen som gjorde dette. Kontrasten mellom uskyld og kalkulert ondskap. Jeg tror ikke det vil skje igjen. Jeg føler ikke meg utrygg og jeg håper ofrene vil en dag føle trygghet. Jeg vil ikke prøve meg på å forestille hvordan det må ha føltes hverken under bomben eller på Utøya men ønsker de berørte alt godt.

First Price-Donald Duck

Det slår aldri feil. Hvis du finner opp noe du tjener flere hundre milliarder dollar i året på, tar det som regel ikke lang tid før folk begynner å lage halvhjertede kopier. Og det er jeg glad for. Det er jo gøy med sko fra Adadis så videre, men det er ekstra gøy at folk etterligner tegneserier.

Howard the Duck og Arne And er jo velkjente eksempler, men jeg har aller mest sansen for de genuint dårlige kopiene. De som ikke ironiserer over Disneys populærkulturelle posisjon og så videre, men rett og slett spiller på forvekslingsmuligheten og sikter seg inn mot den samme gjengen som kjøper «Best of Pink Floyd Pan Flutes». Eventuelt er for talentløse til å finne på sitt eget snakkende dyr med klær. Amerikanske Super Duck er et brillefint eksempel, og i dag kom jeg over et tilfelle til, virkelig fra laveste hylle og til overmål norsk.

I en barnebok utgitt i Stavanger i 1952 med den noe sutrete tittelen Øff og Uff, skrevet under psevdonymet «Onkel Per» (allerede her merker vi at kreativiteten ikke er av Carl Barks-format), møter vi to griser som ser ut som litt åndsfraværende versjoner av Disney-grisene, minus én. Dette er den type barnebok som var ganske vanlig på 1950-tallet, hvor hovedpersonene er så dumme og uansvarlige at man ikke får noe som helst sympati med dem. (Og forhåpentligvis lar være å gjøre de dumme og uansvarlige tingene de gjorde.) Av hensyn til lesernes tålmodighet utelater jeg foranledningen til at Øff og Uff befinner seg spyende midtfjords, men det gjør de altså da en piperøykende figur ved navn «Gamle And-Gakk» dukker opp. Og ord blir fattige:

(Jeg bryter kanskje opphavsretten ved å publisere dette uten forfatteren eller hans etterlattes samtykke, men eventuelle reaksjoner vil vel skape samme situasjon som hvis en blodstenkt morder skulle gå hen og politianmelde en som krysser gata på rødt lys.)

Tegningene er jo fine, om ikke særlig oppfinnsomme. Og historien er så enkel at man nesten ikke merker at den er der. Men det store spørsmålet er om «Onkel Per» prøvde å sko seg på Disneys suksess ‒ Donald-kloningen, som for øvrig er den mest identiske jeg har sett, dukker jo ikke opp før over halvveis i boka, og vises ikke på omslaget ‒ eller om han trodde Donald ikke var kjent nok til at noen kom til å legge merke til det lille åndsverktyveriet. Ting kan tyde på det siste: Ifølge en Wikipedia-artikkel skrevet av en lekebil-samler, lagde det samme firmaet på sekstitallet gummi-lekebiler som var helt like de engelske fra Corgy.

Avslutningsvis kan jeg nevne at firmaet fremdeles eksisterer og driver med druknings-forhindrende arbeid, om enn med andre hjelpemidler enn moralske fortellinger: Etter å ha kopiert Corgy i en årrekke gikk de over til mer generell gummistøping, og har i dag internasjonal patent på munn-til-munn-dukken vi alle kjenner så alt for godt. Som sagt og tenkt så mange ganger før: Copyright er bra ‒ så lenge man klarer å finne på noe selv.

Will human all be forgotten?

Trentemøller, Sentrum Scene

Litt jazzkonsert, litt soulkonsert, en del electronica, noe rock. Og veldig bra!

Felicia Bleu

Dette er Felicia Bleu. Hun kom til verden sensommeren 2010 under fredelige omstendigheter. Hun er født døv, og hører absolutt ingenting. Dette gjør at hun ikke er redd for noe, og hun mener at verden alltid er helt trygg. Når Blanca (vår andre katt) raskt søker dekning fra Bogstadveiens stadige, bråkete sirener sitter Felicia intetanende tilbake. Og hun angriper støvsugeren istedet for å flykte fra den.

Hennes favoritthobby er å plukke ut skitne sokker og sortere de etter farge og mønster. Du tror det ikke før du får se det.

Hun har helt blå øyne, derav navnet.

Hun har brukket hale. Sannsynligvis ble hun påkjørt en gang hun var liten. Ikke lett å oppdage bilene når man ikke hører at de kommer.

Visste du at døve katter mjauer ekstremt høyt? Felicia mjauer ikke – hun skriker. Avogtil er jeg engstelig for min egen hørsel.

Hun koser ekstremt intenst, nærmest som en hund. Hun kaster seg på deg.

Blanca og Felicia er bestevenner.